Forestill deg at du styrer en 500-hesters rakett med svinger, den ene skarpere og mer uforutsigbar enn den andre.
Montjuïc Cable Car er den beste introduksjonen til Montjuïc Park Circuit. Når du svever over Montjuïcs furudekte åser i en heldekkende glasshytte og kikker på banen ovenfra, begynner du å forstå hva som gjorde denne banen så forførende og så fryktet. Den vidstrakte utsikten over Barcelonas skyline, havet som glitrer i det fjerne, og så ... det plutselige fallet fra Mirador Corner, der racerbiler en gang dundret nedover i skremmende fart.
Hvis du vil spore omrisset av denne tapte kretsen, begynner du fra begynnelsen. Oppe fra Montjuïc Cable Car ser banen ut som et bånd som er kastet over en åsside. Men under skjønnheten skjuler det seg en bane som presset Formel 1 til bristepunktet.
Montjuïc Park Circuit slynger seg gjennom offentlige parker, forbi National Art Museum og langs de olympiske bassengene fra 1929, og var nesten absurd naturskjønn. Sjåførene suste forbi fontener og grand staircases i hastigheter opp mot 300 km/t, med knapt et pust mellom seg og steinvegger eller lyktestolper.
Det var spennende, ja. Men også uforsonlig. Denne banen skremte ekte F1-mestere. Jackie Stewart, verdensmester og sikkerhetsforkjemper, kalte en gang Montjuïc "den vakreste banen jeg noensinne har kjørt ... og den mest skremmende".
I 1975 var Montjuïc Park Circuit blitt like kontroversiell som den var ikonisk. Sjåførene hadde lenge slått alarm om sikkerheten, og i forkant av årets Grand Prix var spenningen stor. Barrierene ble provisorisk reparert, men sprekkene (bokstavelig og metaforisk) var allerede i ferd med å forestilles.
Midtveis i løpet førte en alvorlig krasj til flere omkomne og skadde.
Løpet ble avbrutt tidlig. I løpet av 72 timer kunngjorde Formel 1 at de aldri ville komme tilbake til Montjuïc. Det som en gang hadde blitt hyllet som verdens vakreste gatebane, ble et høytidelig vendepunkt i racinghistorien, som markerte slutten på en epoke og begynnelsen på en lenge etterlengtet sikkerhetsrevolusjon.
Start reisen på Mirador stasjon, rett ved taubanen. Herfra går du sakte nedover gjennom løypens mest dramatiske svinger, og følger bakkens naturlige helning. Du passerer gjennom seksjoner der motorene en gang skrek og bilene danset på kanten av veigrepet.
Ta deg god tid, ta en pause der du finner rester. Sett deg ved trappene der folkemengden en gang så legender kjempe. Ta på rekkverket der Niki Laudas skarlagenrøde Ferrari streifet metallet i 1974. Avslutt på Plaça Espanya, der vinnerne en gang løftet trofeer med hender som fortsatt skjelver av adrenalin.
Ja! Mange deler av den opprinnelige planløsningen er åpen for fotgjengere, spesielt fra Mirador til Plaça Espanya. Se etter gjenlevende bommer, kantsteiner og minnesmerker langs veien.
Det beste stedet å starte er Mirador stasjon via Montjuïc taubane. Derfra kan du gå ruten nedover, og følge løpet i revers med storslått utsikt.
Nei, taubanen var ikke en del av løpets infrastruktur. Men det gir en unik utsikt over banen fra luften og er den enkleste måten å nå viktige utsiktspunkter som Mirador Corner.
Grand Prix i 1975 ble skjemmet av en tragisk ulykke som krevde flere live. Etter mange år med sikkerhetshensyn ble løpet avbrutt midtveis, og F1 trakk seg permanent fra Montjuïc.